Kemal er en ung mann fra en meget pen Istanbul-familie. Han er forlovet med en passende ung kvinne, Sibel. Kemals problem er at han har falt hodestups for den unge, naive, men vakre Füsun, en fjern slektning fra den fattige delen av famililen. Hvordan skal han løse et så delikat problem? Vi befinner oss i Istanbul midt i 1970-årene. Ideer om vestlige måter å leve på blander seg med de mer tradisjonelle og muslimske. Kan en kvinne som har vært sammen med en mann, fortsatt være en attraktiv ektefelle for en annen? Kan man gifte seg med en, men elske en annen? I Orhan Pamuks store og lidenskapelige kjærlighetsroman lar han Kemal gruble i årevis over kjærlighetens vesen, og synke dypt ned i denne nesten selvutslettende besettelsen. Underveis forandrer Kemal seg til en samler av minner om den elskede, han arkiverer alt fra porselensfigurer til mange tusen sigarettsneiper. Romanen forandrer seg umerkelig til en tekst om et levende museum som Kemal etablerer. Pamuk hadde ikke vært den forfatteren han er, dersom han ikke også her hadde fortalt byen Istanbuls historie gjennom de siste førti årene, også den formidlet med stor kjærlighet. Og tro mot sin egen idé om romaner og virkelighet, dukker det på lekent vis opp en Orhan Pamuk mot slutten av romanen ... I virkelighetens Istanbul, på hjørnet av Çukurcuma Caddesi og Dalgiç Sokagi i bydelen Cihangir, skal forfatteren Orhan Pamuk åpne et virkelig «Minnenes museum» , der folk skal få adgang ved å vise fram et eksemplar av boka. «Ein dag er Kemal innom ein motebutikk. Der får han auge på ei designarveske frå Paris, og han kjøper veska som trulovingsgåve til Sibel. Men han får òg auge på og for ekspeditrisa, Füsun, ein fjern og fattig slektning han ikkje har sett sidan ho var barn. Veskekjøpet blir så å seie skjeret i sjøen for Kemal. Sibel vil ikkje ha veska, det er berre ei etterlikning etter den parisiske originalen med falskt varemerke. Så Kemal må gå attende til butikken, og no blir han fanga av sin eigen dragnad mot vakre, uskuldige og 18-årige Füsun. Dei møtest i eit av dei husværa Kemals mor eig og bruker som lagerplass for alle dei tinga ho kjøper som ho ikkje har bruk for. Kemal forfører ungjenta og blir etter kvart heilt hugteken av henne, ein kjærleikens slave. Såpeopera? Slett ikkje. Til dét er Pamuk ein altfor driven romanforfattar og Uskyldighetens museum ein altfor viktig roman. (:::) Det er noko hamsunsk Edvarda-aktig over Füsun, noko forlokkande, noko litt skandaleaktig som gjer at Kemal blir dregen mot henne.» Ole Karlsen, Dag og Tid