I 1940 utga den danske lingvisten Viggo Brøndal boken «Præpositionernes Theori». I 2007 utgir Claude Royet-Journoud en poesibok med samme tittel, den første etter at han fullførte sin store tetralogi, fire bøker som samlet utgjør et av de viktigste verkene i fransk etterkrigspoesi. Royet-Journouds arbeid forbindes ofte med en språkorientert, ikke-ekspressiv poesi som avviser den tradisjonelle diktningens billedspråk og allegoritenkning. Han fremhever preposisjonene - de små, ubøyelige ordene som binder sammen ord og setningsledd - som en nøkkel til forståelsen av og arbeidet med poesi: 'Preposisjonen er nesten usynlig, men hjemsøker språket, og i særlig grad poesiens språk. Preposisjonen magnetiserer det, uthuler det, endevender det.' «Preposisjonenes teori» kan leses som en fortettet inngang til et av de mest fascinerende forfatterskapene i europeisk samtidslitteratur.